Gjenoppfriske det kollektive minnet
Det var Erik Poppe som kom med ideen om å lage en film basert på terrorangrepet på Utøya. Han fortalte at han ønsket å ta fokus tilbake på barn og ungdom som var på øyen.
– Jeg gikk i gang med det prosjektet og tenkte at okei, er det mulig å overføre noe av dette til film? Kan en film ta tak i dette, gjenoppfriske vårt kollektive minne om hva det var som skjedde.
Poppe påpeker at den følelsen man hadde i Rosetogene må huskes.
– Vi tenkte «dette må vi ikke glemme» og det tror jeg ikke vi kommer til. men hva er grunnen for at dette kan skje, og hva kan vi gjøre for at dette ikke skjer igjen.
Fiksjonelle karakterer
Det var ikke lett å velge perspektiv for filmen. Poppe forteller om problemene med å bruke navn fra de som var på Utøya under massakren.
– Hadde jeg valgt å ta bare en persons historie, […] som var der ute, så ville jeg fortalt den personens historie. Men det som føltes etisk problematisk med det, det er at da måtte jeg også fortalt om folk som virkelig døde. Altså helt konkrete, og deres tillatelse ville jeg aldri få.
Promotering av filmen
Det er ikke uten grunn at det ikke finnes trailer av filmen. Poppe forteller at det er et strategisk valg.
– Vi har valgt å ikke lage noen trailer eller noe sånn reklamefilmer på den i det hele tatt. Det er jo rett og slett for å prøve å ikke rive opp mer av de sårene som noen måtte bære på og som syns at filmen er for tidlig, at de ikke ønsker den.
Det ikke bare et valg for å unngå at sår blir revet opp. Poppe sier:
– [Det er] de som også ikke har noe imot at filmen kommer, men som allikevel ikke vil bli omringet av den i det offentlige rom.
