Avdelingssjef ved avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, Einar K. Kristoffersen, forteller at Helse Vest mister omlag 3000 blodgivere i året av ulike grunner.
– Vi trenger stadig å rekruttere nye blodgivere, og setter pris på alle som bidrar, sier han.
Mange gir seg
Kristoffersen forteller at det er mange forskjellige grunner til frafallet, men at det i hovedsak dreier seg om at donorene ikke dukker opp, flytter eller begynner på medisiner som fører til at de ikke lenger fyller krav til blodgivning.
– Det vi er mest interesserte i, er folk som kommer og gir blod jevnlig, det vil si ca. fire ganger i året. Vi setter utrolig stor pris på dette, og blodet kan brukes til å hjelpe veldig mange mennesker, sier Kristoffersen.
Ikke bare fullblod
Avdelingssjefen forteller at for hver person som donerer blod kan man hjelpe opptil tre andre som trenger det.
– Vi deler blodet inn i tre kategorier; de røde blodcellene, blodplasma og blodplater. Alle disse kan separeres og doneres til mennesker som trenger dem. Blodplater har for eksempel den funksjonen at de hjelper blodet med å koagulere, og disse gis ofte til mennesker som er i stor risiko for blødning, eksempelvis etter sterk kreftbehandling. Noen har også lavt hemoglobininnhold i blodet, og da kan vi tilføre røde blodceller.
Man tappes altså for i underkant av en halv liter blod ved hver blodgivning. Dette blodet sentrifugeres slik at de ulike komponentene fordeler seg etter tyngde, med blodplatene øverst, de røde blodlegemene nederst, og plasmaet i midten. De er da istand til å skille disse komponentene, og kan gjøre bruk av de delene de trenger etter behov. Kristoffersen forteller at de i mange tilfeller også gjør bruk av alle typer blod.
– Dersom noen for eksempel har vært i en bilulykke, vil man trenge blodoverføring av hele blodet før kirurgene kan starte redningen av pasienten.
Strenge skjema
Før hver blodgivning må man fylle ut et skjema med mange punkter. Man kan for eksempel ikke ha piercing i slimhinner, eller ha mottatt akupunkturbehandling den siste tiden. Dette fordi man ved piercing i slimhinner vil ha en konstant infeksjon i huden, og dette medfører statistisk sett økt risiko for overføring av smitte ved blodgivning.
Det store utbruddet av skrapesyke blant sauer i England på 80- og 90-tallet førte til at det også blusset opp kugalskap, noe som igjen fører til at man ikke er egnet til å donere blod hvis man bodde der i denne perioden. I tillegg får ikke menn som har sex med andre menn lov til å gi blod. Kristoffersen begrunner dette med at de vil forsøke å unngå økt risiko for smitte av eksempelvis hiv-viruset.
– Vi vil enkelt og greit minimere risikosmitte, og strekker oss langt for å klare dette. Dette har gjort at det i Norge er svært trygt å gå igjennom en blodoverføring. Med tanke på de homofile, så har de i Sverige innført en regel at dersom man har hatt samme sexpartner i fem år eller mer, kan man melde seg som blodgiver. Dette er ingen urimelig regel, og Norge ligger nok ikke langt etter på dette området, mener Kristoffersen.
Hvordan gå frem?
Man kan enkelt melde seg som blodgiver på www.giblod.no. Her kan man også sjekke om man er kvalifisert for blodgivning, og hvordan prosessen går for seg. Kristoffersen anbefaler alle som vurderer å gjøre dette å ta en prat med noen de kjenner som allerede er blodgivere. For dem som eventuelt skulle være skeptiske eller grue seg i forkant, forsikrer han at blodgivning medfører minimalt med smerte og ubehag.
– Nålen er riktignok større enn vanlige blodprøvenåler, men den er spiss, og glir lett inn i huden. Man blir heller normalt ikke dårlig selv om det under selve blodgivningen tappes rundt 450 milliliter med blod. Dette kan jo ses på som en effektiv slankekur på 0,5 kg, flirer Kristoffersen.
