Det er en liten og eksplosiv gruppe som durer løs med revy på Kvarteret for tiden. Med seks dyktige aktører på scenen tar SV-revyen deg med på en revy du trolig ikke har sett maken til før, med en litt annerledes dramaturgi enn forventet.
Helhetlig mobbetematikk
Bare scenerommet i seg selv er vel utført, der både publikum og bandet er med i revyens univers, og skuespillerne fullbyrder det hele ved å spille ut kjente og mindre kjente mobbescener på en helt ny måte.
Mobbetemaet blir vel anvendt, og det er mange overraskelser som dukker opp. I noen scener er det vanskeligere å plukke opp mobbingen som den står definert i ordboken, men på underholdningssiden fungerer alt bra. Det er få klisjeer, og de klisjeene som er tilstedeværende blir lekt og tuklet med og blir dermed forvandlet til noe nytt og annerledes. Kort fortalt, jeg følte ikke jeg hadde sett det før. Det er ikke enkelt gjennomført, og tar ingen snarveier til punchelinen.
Revyen spiller også på rasisme, men uten å være Torsdag kveld fra Nydalen. De vrenger pilen mot skurkene i systemet heller enn å tråkke på de som allerede ligger nede. Når man i starten blir lovet at man skal bare glemme den første scenen, fordi den har lite med hovedhistorien å gjøre, og at det hele handler om Joakim, så biter man seg lett merke i at det ikke er så mange scener med Joakim i. Det blir klart at dette er den røde tråden gjennom revyen som skaper helheten. Den var derimot ikke så lett å plukke opp før litt inn i første akt.
Aktuelt og tradisjonelt
SV-revyen flørter med flere grader av aktualitet, som i nummeret Det folk flest vil ha, hvor Carl I Hagen svinser seg i en syrisk samba i en Skal Vi Danse-setting. Dette er en av mange aktuelle referanser, men det er også brukt eldre referanser som den kjente og kjære Brødrene Dal-cliffhangeren.
Det er også gøy lek med noen klisjeer, og scenene med Joakim føles som en karikert og voksen fremstilling av mobbing fra barneskolen.
Dabber litt av på hovedplottet
Rent teknisk er det upåklagelig. Sceneskiftene går knirkefritt og med et solid band som spiller opp mellom hver scene er det aldri et dødt øyeblikk i revyen. Lyd og lys gjør seg bemerket i scenen Joakims historie, der vi får tilbakeblikk utført med enkel men god scenografi, lyd og lys. Dette er et av hovedplottets sterkeste scener, mye grunnet den enkle men effektive teknikken.
Situasjonene er absurde, karakterene nydelig karikerte, og strikken er dratt så langt den går i de fleste scenene. Selv om det ofte blir veldig absurd er det fortsatt troverdig. Dessverre er det varierende kvalitet i hovedplottet, og energien faller ofte i disse scenene som ikke alltid virker like motiverte som de korte og enkeltstående scenene.
Terningkast 5
Noen av revyens medlemmer er også medlemmer i Bergen Student-TV
