Den svensk-finske forfatteren, Märta Tikkanen, skapte furore med sitt gjennombrudd Menn kan inte voldtas i 1975. Med sin feministiske stemme er hun nå aktuell med beretningen om sine oldeforeldre, Emma og Uno. Hun er lenge blitt omtalt som en klar representant for «kvinnelitteraturen», et begrep som er blitt flittig diskutert gjennom tidene. Selv omfavner Tikkanen begrepet, og legger ikke skjul på sitt ønske om å fremme kvinnelige erfaringer og problemstillinger gjennom litteraturen.
– Det handler om å tvinge språket til å ta imot dette med kvinners historier. Sier førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier.
Det råder liten tvil om at kunst er en viktig arena for problematisering av politiske spørsmål omhandlende blant annet feminsime. Likevel mener mange forskere og professorer at å kalle litteratur skrevet av kvinner, og litteratur som tar opp kvinnelige erfaringer, for «kvinnelitteratur», er å putte det i bås. Tikkanen hevder at selv i et langt på vei likestilt 2012, er det behov for «kvinnelitteraturen», og hun undrer seg over hvordan det kan ha seg at menn ikke finner denne litteraturen mer interessant når den sier så mye om hvordan kvinner tenker og erfarer.
