Denne høsten ble den 11. utgaven av Oktoberdans arrangert i Bergen av BIT Teatergarasjen. En av forestillingene som ble satt opp var «You Look Like You» av Yaniv Cohen. I denne forestillingen blir skillet mellom publikum og deltaker fjernet.
Mye improvisasjon
— Publikum blir oppfordret til å ha en dialog med oss. De kan skrive på PC-er og det de skriver vil ble lest høyt av en datastemme, forklarer danser Lisa Teige (18).
— Det krever mye improvisasjon, både fra danserne og fra publikum, sier Lisa C. Bysheim (25), som også danser i stykket.
Generalprøven blir fremført for et publikum. Dette er fordi koreografen, Yaniv, mener at det er det er umulig å virkelig øve på denne forestillingen, særlig uten publikum.
— What if nobody writes?, skriver en fra publikum på PC-en helt i starten av generalprøven. Spørsmålet blir lest opp av en datastemme. Dette er et interessant spørsmål, for forestillingen er rett og slett avhengig av at publikum skriver for å bli satt igang.
Blir alltid forskjellig
Forestillingen blir satt opp i forskjellige deler av verden, men alltid med lokale dansere slik at publikum kjenner til dem. Det er tre dansere som alle har en solo hver. I Bergen er det Lisa Teige, Lisa C Bysheim og Jack Lorentzen som danser.
— Forestillingen varierer veldig ettersom hvor i verden den er satt opp. Den blir alltid ny. Dette er på grunn av delaktigheten til publikum. I Israel for eksempel, var publikum mye mer med enn de er her i Norge, forteller koreograf Yaniv Cohen.
Teige og Bysheim er mest redde for hva familien kommer til å skrive når de kommer å ser på.
— Det verste er kanskje om noen veldig nær meg kommer til å prøve å gjøre meg flau eller om familien kommer til å «oute» hemmeligheter, sier Teige.
— Heldigvis har Yaniv gitt oss mange verktøy slik at vi skal være trygge på oss selv som utøvere og dermed takle det som kommer fra publikum, forklarer Bysheim.
— Vi er godt forberedt, så det blir spennende å se hvordan det blir når publikum deltar, fortsetter hun.
Mye mer enn bare bevegelse
— Dans er nok først og fremst en måte å uttrykke seg på, forklarer Bysheim.
Danserne i forestillingen ser ut til å være i en slags transe når de står på scenen, det virker som en slags form for meditasjon. En ting som er sikkert, er at dansen er en del av dem som mennesker.
— Hvis jeg ikke har danset på en stund så kjenner jeg det i kroppen, at det er noe som ikke er på plass. Eller at det er noe som er feilkoblet, på en måte. Da må jeg danse for å komme i kontakt med meg selv igjen, sier Bysheim.
— Dans kan være religion, eller heller et verktøy for å utøve religion, forteller Cohen.
Alle kan være dansere
— Alle kan danse, alle kan bevege seg, man trenger bare å være åpen og mottagelige for det. Og du kan danse overalt, som i stuen og på byen, sier Bysheim.
— Jeg danser mye på kjøkkenet når jeg lager mat, sier Teige.
— Jeg danser en del på badet, forteller Bysheim.
Jentene er enige om at det ikke finnes grenser for hva dans kan være og hvor det kan utføres. En annen ting de er enda mer enige om, er hvor fantastisk dans er.
— Ah, det er så mye som er bra med dans! roper Teige ut før hun ser på Bysheim og begge begynner å le.
