Et forskningsstudie gjort i 2007 av Mirim Midtgaard viser at en tredjedel av medisinstudenter sliter med sin psykiske helse de tre første årene av studiet. For psykisk syke Martin Hjelle og Silje er det viktig med større åpenhet rundt det tabubelagte temaet. Nå håper de å hjelpe andre med å fortelle sin historie.
Mørket senkes
For Silje eskalerte det fort da depresjonssymptomene begynte å vise seg i mai 2013. Konsentrasjonsvansker under eksamenslesingen, søvnløshet og manglende appetitt ble gjennom sommeren grobunnen for en stadig voksende psykisk lidelse. Utover høsten begynner hun å utvikle sosial angst, og en trang etter å isolere seg fra verden rundt. Hun blir av venninner overbevist om å ta kontakt med Studentenes Psykiske Helsetjeneste (SPH), og blir av sin fastlege på Østlandet gitt antidepressive medikamenter. Tankene blir stadig mørkere, og en følelse av fullstendig håpløshet tar over. Ønsket om å ta livet sitt begynner å bli sterkere, og det blir besluttet at timene hos SPH ikke lenger nok, og tettere oppfølging kreves.
På kanten av stupet
Silje blir sendt videre til Kronstad Distriktspsykiatrisk Senter der hun har kontakt med akutteamet over noen dager, før hun gikk med på å bli lagt inn på fire døgns stabiliseringsopphold. Det hadde allerede rukket å bli desember og hun drar hjem til Ski på juleferie. Moren tar seg fri fra jobb for å kunne passe på, og akutteamet i Ski er i konstant dialog med Silje. Hun gjorde en avtale med teamet om å la seg selv leve frem til nyttår og gi de en mulighet til å hjelpe henne. Få dager før jul kommer det frem i samtale at hun kun venter på 1. januar slik at hun kan avslutte alt. Den dagen blir hun lagt inn på psykiatrisk akuttmottak på Akershus Universitetssykehus mot sin vilje.
– Det var mitt livs verste opplevelse. Jeg kom dit og ble fratatt alt jeg hadde med meg. Jeg måtte skifte bukse fordi jeg hadde på meg en joggebukse med snor i livet, og det kunne jeg ikke ha. Det var min svarteste dag. Jeg har aldri hatt så lyst til å avslutte livet som jeg hadde da.
Vendepunktet
Hun blir etter hvert overført til døgnavdeling på Follo DPS i Ski. Her blir hun i fire uker, og det begynner å lysne i mørket hun har befunnet seg i. Ved hjelp av kognitiv terapi og regelmessig trening begynner ting å falle på plass. I slutten av januar drar hun tilbake til Bergen, og får tildelt ny psykiater ved Kronstad DPS. Hun begynner på et gruppekurs i selvfølelse og selvaksept; to ord hun mener oppsummerer alle hennes problemer. I mars slutter behandleren i jobben, og Silje må på nytt finne seg en ny. Hun velger å gå tilbake til SPH, til tross for begrensningene tilbudet har.
Behjelpelig fakultet
Gjennom hele sykdommen har hun møtt forståelse hos Universitetet. Hun har ikke tatt eksamen gjennom de siste året, men har klart å delta på en del av det obligatoriske slik at hun ikke må ta hele fag på ny. Konsentrasjonen er fremdeles ikke så god som hun skulle ønske, men hun håper å følge kullet videre og ta eksamen nå i høst.
Bruddet
I april 2012 tar det to år lange forholdet til Martin Hjelle slutt. Frihetsfølelsen varer i noen få uker, før det utover sommeren begynner å gro en meningsløshet. Utover sommeren fortsetter han å grave seg dypere og dypere ned i destruktive tanker. Utover høsten tar han steget og oppsøker SPH. Fremdeles går hverdagen mer eller mindre sin vante gang. Han er på skolen og ute blant venner.
– Men mer ut av forventning og plikt enn motivasjon.
I oktober åpner han seg opp for foreldre. Han forteller at han har begynt å se SiB-psykolog, uten at dette nevneverdig overrasker dem.
Berg- og dalbane
Utover vårparten 2013 glir han mer og mer vekk fra venner. Han føler en trang til å isolere seg. Han velger å fortelle sine nærmeste venner hvordan han har det. De er overrasket. Han virker alltid så munter.
Etter sommerferien går han fort tilbake til regelmessige timer hos psykologen. Han isolerer seg i økende grad, og tankene rundt døden gjør seg mer gjeldende. Han velger å be sin mor oppsøke psykiater da samtaleterapi ikke lenger fungerer.
– Jeg begynte å bli smålig nervøs i sosiale settinger, og følte ofte at tilfeldige folk iakttok meg. En konstant fornemmelse av det jeg karakteriserer som paranoia begynte å tre hyppigere frem.
Masken faller
Første juledag velger han å fortelle familien hvor alvorlig syk han egentlig er for sin nærmeste familie. Han velger å ta kontakt med psykiateren igjen, og begynner å vurdere medikamentell behandling. I januar-februar begynner han på lave doser antidepressive medikamenter. Han håper en dag å kunne fungere uten medikamenter. Selv om angsten, paranoiaen og uroen han opplevde høsten 2013 har delvis forsvunnet, opplever han fortsatt dager der det vender tilbake.
Håper å bryte ned tabuer
Det er få ting ved Silje og Martin som skulle tilsi at de ble så alvorlig syke. De har hatt en trygg oppveks i kjærlige familier, gode venner og de har kommet inn på et prestisjefylt studie.
– Men det er nettopp det. Dette kan skje med alle. Og selv om det å begynne med medisiner, kontakte hjelp og til slutt godta å bli lagt inn på sykehus i mitt tilfelle alltid vil være vanskelig, er det ikke noe annerledes enn en annen somatisk sykdom, forteller Silje
