I år leverer UKErevyen en statusrapport på landet, NO. 1. Revyen flørter med Norge som verdens beste, både ironisk og muligens en smule seriøst.
Revyens premisser er at en jente, Nora, ble i 1814 frosset ned for å se hva som hadde skjedd på de 200 årene. Dette blir presentert i et stort åpningsnummer som etablerer revyens karakter i stor stil. Her er alle hjulene i sving for å vise hva de er i stand til å utføre, med god bruk av grafikk i åpningen med en nyhetsoppleser og et flott koreografert nummer.
Erkenordmenn i sving
Sketsjene har for de meste prefisk «verdens beste», bortsett fra et par brudd. Alle sketsjene tar for seg diverse erketyper fra Norge anno 2014. Vi har «Verdens beste rappere», der David Vekony gjør en imponerende prestasjon som Chirag fra Karpe Diem, der han blir rollen med hud og hår. Aksel Mjøen blir litt overskygget av Vekony, som kommer av at Chirag er lettere å karikere enn Magdi.
Verdens beste bursdagsgratulasjoner, som er den fjerde sketsjen i første akt, leverer et solid karakterskuespill med bursdagshilsner fra både Australia og Burundi. Aksentene er upåklagelige, og scenerommet blir nok en gang utnyttet svært bra. Etter dette følger tre sketsjer der energien og originaliteten faller litt, med skihopp, Paradise Hotel og fotballfrue. I skihoppet ligger styrken i teknikken, men sangen blir for svak og i det hele tatt varer det for lenge. Å være seg selv 110% i en reality er ikke en utrolig nyskapende vits, mens fotballfrue tar seg litt opp fra de to foregående scenene, men selv om vitsene er søte er de litt opplagte.
Spiller bra på dansk kjærlighetssorg
Slutten av denne akten gjør seg bedre, med det norkse curlinglaget som «Verdens beste kostekamerater». Disse fire guttene gjør seg bemerket i flere sketsjer, både som dansker med kjærlighetssorg og i Sotsjis OL-studio. Når vi heller kommer over i andre akt, ligger latteren løst særlig i første halvdel av akten, men desverre taper det seg med å ta inn et nummer med en enkelt aktør i «Verdens beste vinnerskalle». Energien som skal bygge seg opp mot klimakset dabber desverre av når bare en person skal holde koken, så når revyen nærmer seg slutten taper høydepunktet seg en smule.
Varierende underholdningsverdi
En liten affære med janteloven krydrer revyen, og denne trønderkarakteren som dukker opp for å advare Nora om at landet faktisk ikke er verdens beste, er veldig artig. Det fungerer særlig bra at alle de negative påstandene om landet blir møtt av kontrargumenter av karakteren Nora. På tross av fine kontraster i revyens karakterlandskap, er det ofte litt litt langt mellom latteren, og vitsene har ikke helt den skarpheten som man vil forvente. Den selvgode nordmann har folk flest sett før, så det er ikke noen enkel jobb å fornye temaet. De sketsjene som gjør seg best er helt klart de en virkelig aldri har sett maken til, som den nydelige danske kjærlighetssangen «Ta mig tilbake», der de fire guttene på scenen virkelig kaster seg inn i sangen og leverer en helhjertet prestasjon.
Sterkere teknisk enn dramaturgisk
Helhetlig sett har revyen en forholdsvis grei oppbygging, men selve innholdet sliter med å leve opp til teknikken og profesjonaliteten rundt det hele. I blant skinner det veldig gjennom at det er en amatørproduksjon i bunn, som når punchlines ikke blir levert med fullstendig overbevisning, og karakterspillet blir en smule flatt. Sammenlagt er ensemblespillet bra, men revyen strekker seg litt famlende etter de gode poengene.
Terningkast 4
