This text will be replacedhttp://bstv.no2/?cat=4&feed=rss2

Folk er avhengig av mobiltelefonen. Vel, mer riktig blir det vel å si at jeg er avhengig i mobiltelefonen. Etter å ha klart meg relativt bra uten mobilen i en hel uke har jeg nå tatt meg selv i å sitte og scrolle hjernedødt rundt i diverse applikasjoner nå i 35 minutter, før jeg omsider klarte å komme igang med å skrive det som i utgangspunktet skulle være en artikkel. Jeg kom da frem til at jeg heller vil brette litt ut om mine meninger om folks og ikke minst min egen mobilbruk.

Har du opplevd at du sitter å ser på film med andre, og så kommer spørsmålet «hva skjedde nå?» plutselig fra en av dem. Har du også før vedkommende spurte om spørsmålet irritert deg litt over at du i sidesynet legger merke til en lyskilde som lyser opp ansiktet til vedkommende? Vel, om svaret er ja, så er du ikke alene. Du har kanskje selv opplevd at det er noe du ikke fikk med deg fordi du var opptatt med å svare på en melding på messenger som du sikkert kunne ventet med å svare på til filmen var ferdig.

Jeg mente selv at dette kom til å bli en ganske så ræva sak. Mest fordi jeg ikke egentlig føler jeg er så opphengt i telefonen. Altså, jeg klarer å sitte gjennom 2 timer med forelesing uten å dra den ut av lomma! (Da teller ikke pausen, da kommer den selvsagt opp en tur). Men mens jeg kun hadde en meget elendig gammel Nokia telefon i lomma så begynte jeg å legge mer merke til andres mobilbruk. Folk har den jo tett på seg hele tiden. Jeg bor i et kollektiv hvor vi kjenner hverandre meget godt selv fra før tiden vi flyttet hit til Bergen, og jeg la merke til at øynene peker nesten mer ned i mobilen enn på hverandre, selv mens vi har samtaler med hverandre.

Jeg liker å tro at jeg som er født i 1996 er født inn helt perfekt med tanke på hvordan teknologien har utviklet seg de siste tiårene. Vi er gamle nok til at vi husker at vi var ute å lekte med pinner og ble tvunget til å banke spontant på døra til kompisen for å spørre om han ville være med ut å leke. Samtidig så er vi født sent nok til at vi på en måte har vokst opp med mobiltelefonen og etterhvert smartelefoner. Jeg føler at vi på en måte vet når det er greit å bruke mobilen, og når det ikke er greit. Jeg leste for en liten stund tilbake om at «streaker» på Snapchat nesten er det viktigste i livet for noen, spesielt til de som per dags dato går på ungdomskolen. Der var det to venninner som etter skolen satt med hverandre og snappet til folk, og var mye mer opphengt av hva som skjedde på skjermen enn hverandre. Er ikke det litt trist?

Det jeg skal frem til her er ikke at «åh, de yngere har elendig mobiletikette!», men heller det at i et samfunn så mener jeg at det er viktigere å få med seg det som skjer rundt deg her og nå, ovenfor hva enn Kim Kardashian har lagt ut på «Instastorien» sin. Når du ser på film med venner, se nå på filmen, så kan du svare hvem enn som sendte deg melding på messenger senere. Jeg kan med sikkerhet si at om det er livsviktig så kommer de til å ringe deg, så slutt å stress! Snappen forsvinner ikke, VG sletter ikke viktige artikler. Det går jo fint når du sitter på kino, hvorfor ikke når du sitter i stua med venner?

Men for å avslutte, det er fantastisk å ha noe å gjøre mens du sitter på do. Sånn sett så er smarttelefonen helt fantastisk.

Kommentarer