De unge Karmøyværingene i Palmface har nylig platedebutert, men viser at de har en anselig vei å gå som live-band.
På tross av deres unge alder har Karmøy-bandet Palmface rukket å slippe sin første fullengder. Debutalbumet “Waste a Day” fant sin plass i butikkhyllene i slutten av oktober og har bidratt til å sette de unge rogalendingene på kartet i musikk-Norge. Gjennom skranglete surferock preget av enkle gitarriff og bedagelig vokal har Palmface bygget et varemerke som gir uungåelige assosiasjoner til Hvitmalt Gjerde.
Treg start
Palmface måtte tåle å spille foran et glissent publikum på Hulen, men det var lite i åpningsminuttene som tydet på at Bergens befolkning var i ferd med å gå glipp av et stykke musikkhistorie. Bandet virker ubekvemme på scenen og samtlige er mer opptatt av å se på ned skolissene enn ut mot salen. Bevisst eller ei, bandet drar uansett den fengende og refrengsterke “Keep the Good Days” opp av hatten og hever seg noen hakk hva entusiasme angår.
Lystige og rytmiske gitarriff får en til å drømme seg tilbake til fredsommelige sommerdager, men på brutalt vis blir vi minnet på de mørke novemberkveldene takket være en evneløs lydmann. Med litt ekstra kraft i gitarslagene forvandles den lette indierocken til tung metall, noe som dreper vokalen, og publikum blir nødt til å gjette hva det er vokalist Terje Vea Torkellsen egentlig synger.
Kompenserer med sjarm
Midtveis i setlisten har bandet bokstavelig talt blitt varme i trøya og nevnte Torkellsen ser seg nødt til å kvitte seg med genseren. Det virker å ha en umiddelbar effekt for hele bandet, som virkelig begynner å slippe seg løs og føle musikken. P3-favoritten “Saturday” får publikum til å trampe velvillig til takten, dog uten å forårsake gulvet særlig stor skade.
Det er dog uungåelig å påpeke at det tekniske ved konserten ikke er topp. De instrumentale ferdighetene har et vesentlig forbedringspotensial og sure toner forekommer altfor ofte på koringen. Mot slutten av konserten kan en derimot ikke unngå å bli sjarmert av gleden og uskylden guttene utstråler og det blir en verdig avslutning når bandet disker opp låten “Until We Meet Again”.
Stort potensial
Mye tyder på at dette ikke er det siste vi får høre fra Palmface. De unge, fremadstormende musikerne har levert et solid debutalbum og slettes ikke noe dårlig live-band. Men de er heller ikke strålende. Palmface er en uslipt diamant som med rett behandling har potensial til å bli en skatt. Enn så lenge tar derimot bandet seg vesentlig bedre ut på album- enn konsertformat.
Terningkast 3
