This text will be replacedhttp://bstv.no2/?cat=4&feed=rss2

Jeg har mesteparten av livet mitt bodd på en stille plass mellom to jorder litt utenfor den lille byen Svelvik. Så da jeg i august 2016 flyttet til Bergen var det mye jeg måtte venne meg til. Støy fra gatene på de mest populære festkveldene, diverse «bylyder» og den kjære Johanneskirken som har blitt fast vekkeklokke hver eneste søndag. Det meste av dette klarte jeg å bli vant til, men så kom våren.

Jeg og mine «roomies» la merke til trommelyder en søndag vi var ute og nøt en av de første varme solskinnsdagene i 2017. Vi tenkte at det sikkert var noe form for jubileum eller fest for et eller annet. Vi hadde blitt vant til at det ofte var noe som skulle feires i byen. Men lyden forsvant ikke. De trommet og trommet og trommet rundt på Nygårdshøyden. Vi følte at de aldri ga seg, og det begynte å bli et irritasjonsmoment. Vi kom frem til at lyden av en MC gjeng faktisk var mindre plagsom fordi lyden forsvant hvertfall etter en liten stund.

Neste søndag var det jammen igang igjen. Denne gangen var det garantert ikke noe arrangement i sentrum, så vi søkte det opp. Buekorps var selvsagt svaret. En av roomine nevnte at han så dem forrige søndag og sa det var en gjeng med småbarn som marsjerte med trommer og armbrøst. Noen hadde også salongrifle, men trommene var det eneste instrumentet. Ikke rart vi syntes det bare var bråk, tenkte vi da. En gjeng med «småkids» som slår uten takt og mening var konklusjonen vår. Siden har vi egentlig ikke tenkt så mye på det, men bare irritert oss da vi har hørt dem slå i gatene.

Heldigvis er jeg en nysgjerrig type. Jeg har lagt merke til at bergensere generelt virker som er veldig glad i disse trommebarna. Jeg har blitt ganske glad i Bergen, så da burde jeg kanskje bli litt glad i buekorps også. Jeg har hørt dem spille denne våren også, men dessverre klarer jeg ikke å bli noe glad i musikken de spiller. Trommer er et kult instrument, men det trenger hjelp fra noe mer. Så jeg trengte en annen måte på å bli glad i dem. Så hvorfor ikke lage sak om det!

Jeg blir som oftest engasjert i det jeg skal lage saker om, og det skulle vise seg at dette ikke var noe unntak. Jeg fikk prate med en som kan over middels om buekorps; Jostein Sørensen. Jeg ba han være en overbevisende selger og klare å overbevise meg om hvorfor buekorps er så bra. Han nevnte selvsagt historien bak buekorps, som så klart er spennende i seg selv, men jeg var ikke helt solgt enda.

Som han sa så er trommingen og marsjeringen det som vises utad, men det er det som skjer «bak kulissene» som er det viktige. Som alle organisasjoner så skaper det et fellesskap. Det er et sted hvor man fra ung alder kan få venner og bli kjent med folk som du vil vokse opp sammen med, ikke bare i buekorpsene, men utad også. De står nøytrale når det gjelder religion, politisk retning og etnisitet. Det er et sted det er trygt å være seg selv uansett hvilke meninger du skule ha.

Sørensen sa også at liker å si det er det eldste demokratiske barne- og ungdomsorganisasjonen i landet. Alle ledere og offiserer blir stemt frem av alle medlemmer. Alle medlemmer har stemmerett fra da de starter i buekorpsene. Det er barn og unge som styrer organisasjonen fra bunn av. De holder møter, holder orden på regnskap og gjør alt en «voksen» organisasjon gjør. Man kan fra en tidlig alder få en smak på hvordan livet faktisk blir når man trer inn i de voksnes rekker.

I tillegg til dette er det ikke noe prestasjonspress. Du trenger ikke være den beste trommeslageren for å være med. Ofte i det som er de mest «vanlige» organisasjonene å holde på med som barn, som fotball og håndball, så kommer det ofte et press på det å prestere bra. Dette presset har man ikke på seg i buekorpsene, noe som kanskje passer veldig bra for noen barn og unge. Og dette skal jeg ærlig innrømme gjorde at jeg fikk et mye bedre syn på Bergens trommekids.

Kommentarer