Rehearsing being human er en soloimprovisasjon som handler om livets uforutsigbarhet. En kan ikke planlegge livet, så hvorfor planlegge en forestilling?
Lisa Nøttseter står alene på en scene i seksti minutter, uten å vite hva hun skal gjøre denne tiden. Livet er en usikker opplevelse, og som menneske er vi også usikre. Det er dette Lisa prøver å få frem i rehearsing being human. Hun er en scenekunstner utdannet fra Skolen for Samtidsdans i Oslo.
Under forestillingen 14. mars var hun både en blekksprut, terapaut, mor, barn og et intervjuobjekt. Det kunne til tider være litt vanskelig å henge med.
– Både teater, dans og musikk tar utganspunkt i kroppen, og det er min ramme, forteller Lisa
Flinkis-protest
Forestillingen er en protest til flink pike syndromet og generasjon prestasjon. I et samfunn hvor det alltid handler om å være best, bli bedre, og å nå ditt fulle potensiale kan det være sunt å se at ikke alle streber etter perfeksjon.
– Jeg kunne sikkert gått inn for å være imponerende, men det er ikke det som er poenget sier Lisa.
Etter en fikk et inntrykk av hvorfor rehearsing being human ble lagd, ble det lettere å forstå det en hadde sett under forestillingen.
– Det er en sunn øvelse å se på noen som ikke vet hva de gjør, flirer scenekunstneren.
Et involvert publikum
Etter forestillingen kan alle gå i kafeterian, kanskje kjøpe seg et glass vin og snakke om hvilke intrykk de fikk. De kan også spørre Lisa om noe hvis de har spørsmål. Det var mange engasjerte sjeler, som var veldig fascinert av at en klarer å gå på en scene uten en plan.
– Jeg ble rørt og lo masse delte en publikumer med oss.
